nesset-einarengdal

Aktuelt – et giftfritt Nesset!

Organisasjonen «JEG VELGER MEG ET GIFTFRITT NESSET» har som formål å stoppe planene for etablering av deponi for farlig uorganisk avfall på Rausand. I tillegg er det planer om ytterligere utvidelser av dagens drift, det såkalte deponi 2, som også må stanses. Organisasjonen vil samtidig ha fokus på opprydding etter tidligere drift.


Kan Bergmesteren Raudsand garantere med 100% sikkerhet at det ikke er fare for forurensing eller ulykker?

Kan Bergmesteren Raudsand garantere med 100% sikkerhet at det ikke er fare for forurensing eller ulykker?

LESERBREV
Jeg kommer fra USA. Land of the Free, Home of the Brave og hjemmet til over 1317 såkalt “Superfund sites”. Disse steder er levninger etter gamle fabrikker, industrier og ikke minst deponier. De er et resultat av at industri i USA og har hatt lite tilsyn eller restriksjoner, spesielt i etterkrigstiden. I tillegg, praktiserer ikke myndighetene i USA føre-var-prinsippet, som i Norge er grunnlovsbestemt (uten at det nødvendigvis praktiseres, men det er en annen sak). Etter økende miljøbevissthet på 70-tallet, oppdagelsen av flere store miljøkatastrofer (blant annet Love Canal og Valley of Drums, begge deponier for farlig avfall) og erkjennelsen av at det er en sammenheng mellom forurensing og folkehelse, ble Superfund-programmet etablert i 1980 for å rydde opp i forurensningen. En av de mest kjente sakene er fra byen Libby i Montana, ikke langt unna der mora mi bor. I 1919 åpnet en vermikulitt-gruve like utenfor byen og ble i 1963 kjøpt opp av et stort konsern, W.R. Gore. På et tidspunkt produserte gruven 80% av verdens vermikulitt. Problemet var at akkurat denne vermikulitten inneholdt asbest. De nye eierne visste det, arbeiderne mistenkte det, men ingen gjorde noen ting. Gruvearbeiderne og familiene deres slet med lungesykdommer og pustevansker. Likevel nektet W.R. Gore for at det var farlig og la skylden på livsstilen til arbeiderne (de røykte for mye, hadde dårlig kosthold). De ga til og med bort overskuddet av vermikulitt til byen Libby som brukte det på lekeplasser, idrettsanlegg, i hus osv. Arbeiderne og naboene deres brukte det i hager. Arbeidsklær, som arbeiderne hadde med hjem, var dekket av støv. Ungene til arbeiderne ble syke. Driften av gruven stanset i 1990, men problemene var langt fra over. I 1999 ble katastrofen avslørt av journalister og ble erklært som Superfund-site. Selve Libby har rundt 2500 innbyggere. Nesten 10% av innbyggerne døde av lungesykdommer i den perioden gruven var i drift. I regionen rundt Libby og nabobyen Troy er 400 registrert omkommet av lungekreft og andre relaterte sykdommer (sannsynligvis mer) og over 3000 lider av lungesykdommer, og nye tilfeller dukker stadig opp. Over 7000 hus og boliger er blitt renset og oppryddingen er ikke ferdig enda. Konsernsjefen til W.R. Gore sa at «selskapet jobbet hardt for å holde driften i samsvar med dagens lover og standarder.»

Gruven i Libby er en «worst-case scenario». Dessverre er det langt ifra det eneste eksempelet, hverken i USA eller i verden for øvrig. Jeg forteller om Superfund-programmet og Libby som et eksempel på at selv om deponiet på Raudsand kommer til å skape arbeidsplasser og generere skatteinntekt til Nesset kommune, er det virkelig verdt det? Er planene på Raudsand like farlige som Libby? Vanskelig å si, men hvis vi tenker «worst-case» er det flere punkter der det kan gå skikkelig galt. Men spørsmålet er, kan Bergmesteren Raudsand garantere med 100% sikkerhet at det ikke er fare for forurensing eller ulykker, hverken på Raudsand eller under transport, hverken nå eller i fremtiden? Og hvis de sier ja, kan vi virkelig stole på dem? I USA finnes det rundt 1317 eksempler på hvor galt det kan gå til tross for at de fulgte dagens regelverk og brukte dagens teknologi. Og steder som får status som Superfund site er kun de verste. Det finnes mange andre steder i USA som er nesten like forurensede men som ikke oppnår Superfund status av en eller annen grunn. I 70% av sakene betaler eieren eller de som er ansvarlig for forurensingen regningen til opprydding. I resten av tilfellene er oppryddingen betalt av et fond finansiert av en avgift på drivstoff og andre høyt forurensende produkter. Avgiften ble avviklet tidlig på 2000-tallet, så nå er det skattebetalere som betaler for opprydding etter gamle syndere som gikk konkurs eller forsvant bak en mur av advokater. Trump har nå redusert budsjettet til Superfund-programmet med ⅓. Siden 1980 er under 400 Superfund sites ryddet opp og erklært “rene”. 400 hundre av over 1300 i løpet av 35 år. Det er ingen spøk å rydde opp etter tungindustri og deponier for farlig avfall. I mange saker er grunnvannet eller andre vassdrag sterkt forurenset. I andre saker er det jorda eller lufta. I alle saker er biologisk mangfold og mennesker rammet. Tilfeller av kreft og andre sykdommer eller lidelser er umulig å telle, spesielt siden det ofte er de fattigste eller svakeste i samfunnet som lider mest. Ja, disse industriene og deponiene skapte arbeidsplasser og inntekt til lokalsamfunnet i noen år. Noen få ble svært rike (som regel ikke lokale folk). Men regningen til opprydding, behandling av syke mennesker, restaurering av ødelagte økosystemer og økonomiske tap på grunn av lave boligpriser, dårlig omdømme og ubrukelige naturressurser er langt større enn fortjenesten.

Jeg husker at Harald Storvik nevnte NIMBY-begrepet på et formannskapsmøte på Tingvoll. Det står for “not in my backyard”, og begrepet har nesten blitt et skjellsord fordi det brukes ofte av ressurssterke (les rike) folk som ikke ønsker å ha en mobilmast i nabolaget. Han har rett på et vis, vi er alle sammen skyldig i produksjonen av farlig avfall og vi kan ikke skyve ansvaret over til andre, særlig ikke de som er mindre ressurssterke. Problemet er at det er ikke bare Nesset kommune som er “backyard” til deponiet. Hele Tingvollfjorden er bakgården. Hele Nordmøre er bakgården. Hele kyst-Norge fra Oslofjorden til Hustadvika er bakgården. Hele sjø- og landveien fra Tyskland, Danmark, Sverige og andre land som ønsker å levere avfall til Raudsand er bakgården. Plutselig omfavner bakgården til Raudsand en ganske stor del av kloden. Jeg vil introdusere et annet begrep - NIABY. Det står for “not in anyone’s backyard”. Ikke i Norge, ikke i Ghana dit el-avfall fraktes, ikke i Kina og India der klærne våre produseres og elvene renner knallrød- og gull på grunn av farging.

Vi må slutte å overlate byrden til andre og til fremtidige generasjoner. Vi må satse på prosesser og produkter som unngår generering av farlig avfall i det hele tatt. Vi må ta i bruk nye metoder for å behandle eller resirkulere avfall der det produseres og legge til rette for at de som genererer farlig avfall tar mer ansvar for behandling og opprydding. Prisene vi betaler må begynne å reflektere den reelle prisen og dekke økologiske og menneskelige kostnader. Vi må slutte å stole på de som sier “stol på meg, det er ingen fare” uten å stille kritiske spørsmål. Og til slutt må vi ta ansvar selv ved å redusere vårt forbruk. Hele kloden er vår bakgård og vi må ta vare på det.

Joshua Cabell

Kilde: Aura Avis 16.02.18

Share